Publisert på nettstedet Labou Hub, 21. oktober 2026. Av Mick Antoniw, tidligere medlem av Senedd, nasjonalforsamlinga i Wales. og Wales’ øverste juridiske rådgiver. [FSNU er ikke nødvendigvis enig i 100 % av alt artikkelforfatterne skriver. Dette gjelder også eventuelle artikler fra norske bidragsytere.]
Mens Ukrainas hær rykker fram i øst, går Putin desperat til angrep med terrorisme, og sivile betaler prisen. Det er energi-infrastrukturen, skolene, sykehusene og hjemmene som bærer hovedbyrden av hans brutale angrep.
Fem år inn i krigen, og det Putin påsto ville bli en tre dager lang spesialmilitæroperasjon, har utviklet seg til en stor, tankeløs geopolitisk tragedie. Donald Trumps nylige svik mot Ukraina skaper en stor kløft i NATO og mellom Europa og USA. Om resonnementet hans er oppriktig eller bare vrangforestillinger spiller ingen rolle. Putins ulovlige invasjon av Ukraina har vist seg å være en økonomisk og geopolitisk katastrofe for Russland, og spesielt de nasjonene som er en del av det moderne russiske imperiet eller føderasjonen.
Det er innbyggerne i disse «republikkene» som har båret de viktigste konsekvensene av Putins økonomiske politikk og imperiale ambisjoner. Disse er ekstrem sosial og økonomisk fattigdom, russifisering og anslagsvis halvannen million døde eller såra.
Ukraina har overlevd og er nå i ferd med å gjenerobre territorium, ettersom deler av den russiske frontlinja begynner å fragmenteres og kollapse under presset av å miste rundt 30 000 dødsfall eller såra per måned. Men belastninga er utmattende for alle, og den vedvarende virkninga på infrastrukturen er ødeleggende. Mange tidligere pulserende øst-ukrainske byer er nå i stor grad forlatt og ødelagt, under den nådeløse sperreild av russiske brente jord-taktikker.
Det som ikke har endret seg, er overbevisningen om at Russland ikke kan vinne militært, og derfor angriper de nå desperat enklere sivile mål i større byer som Kyiv, Kharkiv, Dnipro, Pavlograd og mange andre. Disse krigsforbrytelsene blir i stor grad ignorert av et stadig mer maktesløst FN.
Russland er i krig med Europa, men foreløpig er det i stor grad en indirekte og hybrid krig som har pågått i godt over to tiår. Den er av psykologisk og propagandistisk art, og bruker alle de våpnene som sosiale medier muliggjør.
Putin har støtta opp om og forført den ytre høyresida i Europa og til og med deler av den ytre venstresida, som tilsynelatende ikke kan eller vil innse at Russland nå er en fascistisk stat. Tidligere kommunister og sosialister har åpenlyst eller underbevisst blitt en del av Putins ytre høyrebudskap, som apologeter for hans diktatur og krigsforbrytelser. Fra ytre høyre hører jeg jamnnlig budskapet deres om «ikke min krig» tankeløst lagt ut på sosiale medier, likt sirenenes oppfordringer til å blidgjøre Hitler på 1930-tallet. Den gang som nå fant både Mosleys British Union of Fascists og Communist Party of Great Britain felles grunnlag, spesielt etter Stalins pakt med Hitler, som førte til delinga av Polen og utløste andre verdenskrig.
Ukraina har blitt frontlinja i det europeiske demokratiet. Hvis landet skulle falle, ville det markere begynnelsen på slutten for de baltiske statene og Moldova, og det kan føre til en større konflikt med NATO-Europa. Jeg bruker denne beskrivelsen fordi det nå er en erkjennelse av at USA ikke lenger kan betraktes som en pålitelig politisk alliert. Europa må nå utvikle sin egen økonomiske og forsvarsmessige motstandskraft.
Ukraina var en stor atommakt da den, med overveldende stemmetall, stemte for uavhengighet. Den ga opp sitt atomarsenal for en garanti fra USA, Storbritannia og andre, ironisk nok inkludert Russland, for sin suverenitet. Så det er vår krig, men det er mer enn det – å støtte Ukraina er en kamp mot fascisme og for demokrati.
Trumps svik kan godt få politiske konsekvenser i mellomvalget. Det amerikanske demokratiet i seg sjøl er under økende press, i likhet med demokratiet i Frankrike og Tyskland fra ytterste høyre og deler av venstresida. Ukrainas seier og overlevelse handler like mye om vår demokratiske overlevelse som om Ukrainas.
Andy Burnham har tatt ledelsen og støtta Zelenskyj fullt og helt. Men vi må gjøre mye mer. Vi trenger en tettere økonomisk og forsvarsmessig allianse med Europa. Vår framtid er integrert knytta til Europas, som er integrert knytta til Ukrainas.
Denne vinteren kommer til å bli den vanskeligste hittil. Det vil bli den hardeste testen på ukrainsk motstandskraft. Sjøl etter fem år med krig fortsetter Senedd [det walisiske parlamentet], walisiske fagforeninger, politikere fra alle de store politiske partiene og vanlige samfunn å spille sin rolle. Walisiske gruvearbeidere og NUM har konsekvent støtta ukrainske gruvearbeidere ved frontlinja.
Mange lokalsamfunn har tatt ukrainske kvinner og barn som har måttet flykte fra krigen til seg. Senedd4Ukraine, ei tverrpolitisk gruppe av walisiske politikere, har levert atten hjelpeleveranser, nå med støtte fra amerikanere og kanadiere. Det er ingen nedgang i hjelpeleveransene, med rundt 70 pickup-biler og flere millioner pund med hjelp direkte til frontlinjeforsvarere og redningsarbeidere. Snart vil et monument til ære for den walisiske journalisten Gareth Jones, som avslørte Stalins hungersnød som i Ukraina førte til over fire millioner dødsfall, bli avduket i Kyiv, noe som yttligere sementerer det unike historiske forholdet mellom folket i Wales og Ukraina.
Ved å støtte Ukraina kjemper Storbritannia og Wales for noe grunnleggende for vår framtidige velvære og stabilitet: rettsstatsprinsipper, folkeretten, menneskerettigheter og demokrati. Det er ikke vår krig vi valgte sjøl, men akkurat som vi tok et standpunkt mot Hitlers fascisme på trettitallet, blir vi nå satt på prøve igjen. Vi må, og vi vil lykkes.